Du er her

Religiøsitet (ny og gammel) - et kristent perspektiv

AV PER LØNNING

Religiøsitet" - det må bety et positivt forhold til "religion", " ,eventuelt en personlighetslegning som gjør en slik holdning mulig. "Religion" - hva er så det?  At ordet kommer av et latinsk verbum "religere", som betyr å knytte sammen, hjelper oss ikke så mange skrittene.  La oss heller gjøre oss klart hvordan det vanligvis brukes i dag, på bakgrunn av den rolle det har spilt for menneskers selvforståelse gjennom tidene!
 

ORDET "RELIGION" BRUKT PÅ TO MÅTER

Det viser seg raskt at gjengs dagligbruk, slik vi er fortrolig med den, kaster lite lys over vår livssituasjon.  Folk flest nikker nok i takt til sånn noenlunde følgende forståelse av "religion": et ja til tro på overnaturlige makter pluss en atferd som gjenspeiler denne troen. "Religion" er dermed noe mennesker kan ha eller ikke ha, i større eller mindre grad, ha i ulike mer eller mindre forenbare varianter.  Det kjedelige ved denne definisjonen er at den tildekker de mest interessante spørsmålsstillingene som knytter seg til begrepet.  Den forutsetter at det en gang for alle kan trekkes enkle, bastante grenser mellom sansbart og oversanselig, mellom tro og viten, mellom "naturlig" og "overnaturlig".  Indirekte sier den samtidig: "Religion er ikke noen nødvendig del av menneskers hverdag, det er mulig å etablere et konsekvent og meningsfylt forhold til seg selv og tilværelsen ved simpelthen å studere naturlige fenomener." Religion som henvisning til et eller annet overnaturlig blir - eventuelt et tillegg til en "alminnelig", uanstrengt livsorientering.  Velvillig bedømt: en slags topp på kransekaken.  Uvillig uttrykt: en unyttig utvekst, i verste fall en oppmerksomhetsavleder.
En filosofisk tilnærming til religionsproblematikken har gjerne tatt et annet - vi kunne nesten si: et motsatt - utgangspunkt.  Ethvert menneske har et forhold til det ubetingede, en opplevelse av tilværelsen som forpliktende helhet, og dette forhold er ikke avledet av enkeltobservasjoner og innsamlet forskningsmateriale.  Religion er det som går ut over summen av alle mine enkeltforestillinger og som dermed holder min bevissthetsverden sammen.  Den berømte tysk-amerikanske religionsfilosofen Paul Tillich samler opp en hovedstrøm i 300 års europeisk tenkning når han rundt midten av vårt århundre lanserer uttrykket "ultimate concern", - det som til sist opptar oss i alt det som opptar oss.  Religion har vi alle, og den har visse grunnleggende felles kjennemerker, selv om den kan gi seg høyst ulike utslag.  Men avgjørende er det å få øye på det som er felles.  Ikke bare for de ulike verdensreligioner, men også for religiøse holdninger som ikke vet at de selv er religiøse, ja, som i sine tilfelle sier heftig nei til alle eksisterende "religioner", endatil til selve begrepet "religion".  Utsagnet "Det fins ingen Gud" kan være like religiøst - og den iver det hevdes med kan være like mye religiøsitet - som utsagnet "Gud fins".  Måten det sies på, kan i så måte være viktigere enn ordene det sies med.

JA TIL "RELIGIONEN" HOS LEDENDE TENKERE, CA. 1650-1920

Et moderne filosofisk religionsbegrep begynner å ta form på 1600-tallet, i tilknytning til tanken om en "naturlig religion": et samlende overbevisningsfundament felles for alle våre historisk gitte religioner.  Denne forestillingen er helt dominerende i opplysningstiden (1700-tallet).  En radikal variant hevder: "Religion" i sin rene form er gitt fra verdens skapelse av, og de mange konkurrerende enkeltreligioner er ingenting annet enn forurensede utgaver av den ene og sanne.  Derfor er det nødvendig at deres tids og stedbetingede kostymer blir gjennomskuet og revet av, slik at morgendagens religion kan fremheve det som er felles for alle: Gud, dyd og udødelighet.  Den franske revolusjon hyllet med brask og bram "fornuftens gudinne" i Notre Dame de Paris.
En mer konservativ variant påstår: Den rene og fullkomne religion ligger ennå foran oss, de historiske religioner aner den på ulikt vis, og i ulik grad.  Noen er kommet lengre på vei enn andre.  Kristendommen er, om ikke den perfekte, så i hvert fall den perfektible religion, dvs. den bærer spiren til fullkommenhet i seg.  Rett forstått skal vi derfor ikke gå bak religionene og begrave deres individuelle særpreg, men videreutvikle deres ansatser på vei mot fremtiden.
Når jeg her kaller fortidsorienteringen radikal og fremtidsorienteringen konservativ, er det fordi førstnevnte vil avskaffe dagens ulike religionssamfunn til fordel for en konstruert religionsmodell, mens den sistnevnte, diverse forbehold til tross, ønsker å bekrefte religionshistorien, og da til inntekt for Jesus fra Nasaret.  Dette siste var den egentlige plattformen for "opplysningsteologien" anno 1800.  Felles for opplysningstidens religionsteorier er imidlertid ikke minst at de resonnerer overveiende moralistisk: Religionens sikte er - for å si det litt banalt - å vise hvor fornuftig det er å være snill (hvilket er ensbetydende med "fremskrittsvennlig").
Selve denne orienteringsmåten ble alvorlig utfordret da romantikken med Friedrich Schleiermacher i spissen slo fast at religion "hverken er viten eller handling, men syn og sans for det uendelige […] følelse […] en stemming av vår umiddelbare selvbevissthet […] opplevelse av bunnløs avhengighet".  Dette er noe som ligger latent i ethvert menneskehjerte, uansett historiske omstendigheter, men som først utløses i et fellesskap av tilbedere, etter impuls av en overveldende inspirert og inspirerende personlighet.
Kristendom er den religionsåpenbaring som har sin inspirasjon fra Jesu uforlignelige gudsforvissning viderekanalisert gjennom århundrene via kirkens tilbedelsesfellesskap.  Ingen av tidenes mange kirkesamfunn innfanger denne impulsen i dens dybde og fylde. Motsvarende er ingen levende religion helt uten anelsens kontakt med mysteriet i mysteriet.  Et slikt svar forsøker å balansere mellom kirkens gamle understrekning av Kristus-troen som det enestående og en moderne åpning for "religionen" i dens verdensomspennende variasjonsbredde.  Med dette er grunnlaget lagt for den "liberale" tradisjon i 1800- og 1900-tallets religionsorientering: Kristus er den høyeste (eller: hittil høyeste) virkeliggjøring av en opplevelse hele menneskeheten egentlig har felles.  Karakteristisk for epoken fram til første verdenskrig ble dermed strevet etter en syntese mellom humanitet og gudsorientering, mellom religion og kristendom.  Dette gjaldt den filosofi som hadde sine røtter i romantikken (ny-kantianisme, hegelianisme), like mye som det gjaldt det som gjerne ble kalt for nyprotestantisme" i teologien.

NEI TIL "RELIGIONEN" I NYERE KRISTENDOM, CA.1920-1970

I skarp kontrast mot dette ble tidsrommet ca. 1920-1970 den store diastasens (atskillelsens) tidsalder.  De mest ulike teologiske og filosofiske varianter i dette tidsrommet og hele det kultursjikt som hel- eller halvbevisst lot seg veilede av dem - var enige om ett.  Uansett hvor mye de ellers var uenige om. Religion og evangelium var ild og vann.  To karakteristiske eksempel her fra Norderlandene. 1 pietisten Ole Hallesbys "Religiøsitet og kristendom" er religiøsitet det uomvendte menneskes forsøk på å smette unna Bibelens vekkerrøst, altså: pur utflukt, en evighetsorientering "made by me", ikke "made by God". I den danske anti-pietist P.G.  Lindhardts "Religion og evangelium," skjer det motsvarende sammenstøtet mellom menneskets egoistiske spørsmål etter evig lykke-forsikring og en radikal gavmildhet som frigjør oss fra alle andre hensyn enn møtet med medmennesket her og nå.
La oss regne opp noen flere av de religionsfiendtlige dragedrepere fra det nevnte tidsrom!  Det begynte for alvor med den såkalte dialektiske teologi på 1920-tallet under Karl Barths førerskap.  I verdenskrigens skygge og det humanismens sammenbrudd som fulgte med, var det vesentlig å fremheve: Menneskers tanker, følelser, gjerninger duger ikke ansikt til ansikt med den Allmektige - det eneste vi kan bygge på, er Guds makeløse engangs-åpenbaring i historien: Kristusbegivenheten, formidlet til oss som "das Wort Gottes". I neste omgang fulgte eksistensteologien under førerskap av Barths opprinnelige kampfelle Rudolf Bultmann: Guds ord i Kristusbegivenheten lar seg ikke holde fast som bestemte hendinger av i går eller som en lærebygning med tidløs gyldighet, poenget er at evangeliet innhenter mennesket og stiller det på plass: jeg, her, nå ... Under siste verdenskrig spør Dietrich Bonhoeffer i sin fangecelle i Berlin: "Religionen er død - hvordan kan Kristus bli det religionsløse menneskes herre?" Med det synes han å mene: Det er slutt på de tider da mennesker kjente bruk for noen hinsidig makt for å klare tilværelsen.  Vi mestrer vår verden og vår hverdag ved hjelp av målbare observasjoner og rasjonelle kalkyler.  Gud er ikke lenger "nyttig" til noe som helst - midlene har vi selv - og himmelen er ikke noen meningsfylt tilflukt når vårt mellomværende med jorden kommer til kort.  Midt i det vi oppfatter som vår livsdugelighet og vår styrke, er det Gud eventuelt må gjenkjennes - er noe slikt mulig?
Bonhoeffers provoserende, men alt annet enn entydige funderinger skulle få en enorm innflytelse utover 1950- og 60-tallet.  Mest erklært kom dette til uttrykk i den såkalte sekulærteologi.  Som høydepunkter kan her nevnes Harvey Cox: "The Secular City" fra 1965, og studierapporten fra Kirkenes Verdensråd "The Church for Others" fra 1967.  Karakteristiske slagord fra denne retningen: "Verden bestemmer vår dagsorden", "Kristus (fins også) utenfor kirkemurene", "Bibelen står bak den moderne sekularisering, den skiller radikalt mellom Skaperen og det skapte og stiller verden entydig til menneskets rådighet", "Storbyen frigjør til menneskelighet, den overvinner landsbysamfunnets tabu-belagte forventningspress", "Religionene blander sammen guddommelig og verdslig så alt blir tabus og ufrihet, Bibelens gudsbilde derimot frigjør .. ", "Kristendommen finner sitt sentrale uttrykk
ikke i ritualer, men i politisk handling".
Sin ytterste tilspissing fant denne tankegangen i den såkalte gud-er-død-teologi, som media-eksploderte via Time's berømte langfredags-nummer 1966.  Med en nærsagt bloddryppende omslagsside annonserte dette et knippe samtidige teologiske forfattere som - tro det eller ei - forkynte "Guds død".  Programmet "å tro ateistisk på Gud" (Dorothee Sölle) gikk i korte trekk ut på følgende: Forestillingen om en oververdslig guddom er umuliggjort, ikke bare gjennom et moderne vitenskapelig verdensbilde, men allerede ved Menneskesønnens innsats på arenaen.  Ved sin jordiske fremtreden tømmer Jesus "himmelen" for mening, hans død på korset er "Guds død" som befrir verden fra alle verdslige makter, hans menneskelighet gjør krav på guddom og besegler dermed medmennesket som alle tings hovedsak.
Dermed er vi ved veis ende.  En tanke er tenkt til ytterste konsekvens.  Tross alt som skiller, har de dominerende retninger 1920-1970 noe avgjørende felles.  Konservativ "nyortodoksi" og radikal "sekulærteologi" i diverse varianter (med tilspisset kritikk av hverandre) er enige i et drønnende nei til "religionen".  Der fins ingen menneskelig fellesorientering: intet felles spørsmål, behov, fundament, som viser ut over det rent "jordiske".  Vi finner ikke noe fotfeste for tro i synets og sansenes verden.  Meningsløs, kaotisk, selvmotsigende - slik er det tilværelsen arter seg for det observerende, reflekterende menneske.  Når kristendommen kan bryte igjennom den helt store meningsløsheten, er det i kraft av en enkelt, frittstående, historisk begivenhet: Kristusåpenbaringen.  Denne - som altså tolkes ulikt, helt fra grensesprengende hinsidighet til ren dennesidighets-aktivisme - står som radikalt ny i meningen: uventet, uformidlet innbrudd i verdenshistorien av krefter mennesket aldri ante før de var der.  Kristus-begivenheten er ikke bare et hittil uanet svar, den svarer på hittil uanede spørsmål.  Den bibelske "frelseshistorie" er dens eneste referanseramme: Kristus-begivenheten er ikke bare Jesu liv på jorden, den inkluderer den spesielle forberedelse i Det gamle testamente: Patriarker og profeter er også del av tegningen.  Men som sagt - hele virkeligheten utenfor det bibelske åpenbaringsfelt er fremmed og uten utsikt til det det til sist dreier seg om.  Mellom religion, utgått fra mennesket, og evangeliet, utgått fra Gud, er der ingen positiv berøringsflate.
Det kan virke overspent og det som verre er, å antyde et slektskap mellom det store Nei til religionene hos for eksempel pietisten Hallesby og gudsord-teologen Barth på den ene siden og hos radikale retninger som eksistensteologi og sekulærteologi på den andre.  Men selv om det samtidig er avgrunner som skiller, er der et felles Nei som det er nødvendig å analysere!  Dersom et kristent gudsforhold er noe hundre prosent nytt i forhold til alt mennesker har felles som "skapt i Guds bilde" (l.  Mos 1,27), hvordan kan da gudsspørsmålet være selve det store være-eller-ikke-være?  Det hele avgrenser seg jo da til beretningen om bestemte historiske begivenheter og det vi måtte være i stand til å lese ut av disse, med praktisk adresse til omstendigheter i vårt eget nærmiljø. I og med at disse omstendigheter sees løsrevet fra enhver forhånds-idé om noen mulig oververdslig instans, er vi klemt inne i rammen av det synlig-sansbare: Vi kan ikke forholde oss til noe mer omfattende enn menneskelig fellesskap og menneskelig samfunn.  Et evangelium som sier nei til religion, kommer i sin konsekvensutfoldelse ikke videre enn til politikk. "Gud er død."

"JA" TIL RELIGIONEN - EN NY FASE

Hva så med de siste 20 årene, er det kommet noe nytt på banen?  Utvilsomt.  Fremfor alt oppdagelse av den økologiske dimensjon.  At alle ting er det de er, i kraft av alle tings sammenheng.  Dette har konsekvenser ikke bare for vår holdning til natur og skaperverk: ja til ressursbevaring, nei til forsøpling osv.  Det fokuserer også umiddelbart på vårt forhold til "religionen".  For det første fordi mektige religiøse kulturer, afrikansk naturreligiøsitet og Østens mysteriereligioner ikke minst, har bevart en helhetlig livsfølelse, en ærefrykt for livet, som Vestens sekulariserte effektivitetsjag for lengst har mistet.  Det har vært kranglet en god del om det medansvar kirke og kristendom eventuelt måtte bære for denne sekularisering.  Sekulærteologiens lovprisning av Bibelen skulle i løpet av få år slå tilbake som bitende anklage: Den befridde menneskeheten fra religiøse tabuer og utleverte jorden til rasjonell utnytting. I 1965 var det en stor ting å synge fremskrittets, storbyens, effektivitetens og verdsliggjøringens pris: fem år etter var lakken allerede begynt å sprekke.  For det annet fordi et målbevisst ja til skaperverket som gudvillet nokså naturlig må inkludere religionen som tydeligvis - en del av det samme skaperverk.  For det tredje - og dette må umiddelbart fortone seg enda viktigere - fordi helhet, mening, et altomspennende skaperverk, i seg selv bare kan oppfattes som, og oppfattes i, en religiøs visjon.  Sammen med den våknende miljøbevissthet begynte dermed på ny religionen å melde seg i synsranden...
Situasjonsbildet for de siste 20 år skal ikke forenkles.  Det er broget på mer enn én måte.  En fremtredende faktor ved siden av de nevnte er det som mange vil kalle en utvidet økumenisk bevissthet.  Tidens moteord "dialog" har svulmer ut i teologisk sprogbruk, fra å omfatte offisielle samtaler mellom ulike kristne trossamfunn til å omfatte et stadig voksende "religionenes økumene". I første omgang har det vært tale om samtaler mellom de "store verdensreligioner": kristendom, islam, buddhisme, hinduisme.  Ikke for å sette hverandre til veggs, men for å utveksle informasjon, spørsmål til ettertanke, impulser, og - i forlengelsen - å muliggjøre praktisk samarbeid for fred, frihet, humanitære hjelpeoppgaver.  Samtalekontakt og felles gagnsverk må selvsagt hilses med glede.  Kontroversielt på en helt annen måte er spørsmålet om åndelig enhet, for eksempel felles bønn.  Religionsblanding og utvisking av selve sannhetsspørsmålet kan bli resultatet av en forbrødring som hopper bukk over de enkelte religionens selvvitnesbyrd til fordel for en eller annen forutfattet teori om alle trosformers samhørighet.  Diskusjonen om dette har gått ganske hett, den nådde et foreløpig høydepunkt under Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Nairobi 1975.
To innbyrdes uforenlige resonnementer har vært anført til beste for tilnærming mellom religionene.  Den ene (klassisk utforming John Hick: God has many names, 1980) har mye til felles med den radikale opplysningsteologi på 1700 - tallet: Den egentlige kjerne er felles for de store religioner.  Det gjelder at vi far øye på dette, dvs. lærer å relativere og sette til side det i egen arv som skiller den ene religionen fra den andre.  Religiøs enhet som bidrag til voksende verdensfred kan altså bare fremstå via en bevisst reduksjonisme.  Religions- og åpenbaringshistorien må skrelles bort, så det felles tidløse trosinnhold kan tre i forgrunnen.  Det andre resonnement (utviklet i polemikk mot Hick av John B. Cobb Jr.: Beyond Dialogue, 1982) ser tvert imot religionenes historiske ulikhet som uttrykk for en rikdom ingen av dem er i stand til å holde fast alene.  Veien til åndelig enhet og økende verdensfred går derfor gjennom et religionenes møte, der alle er innstilt på å gi og på å motta.  Nettopp ved å holde fast på egen historisk identitet, men med samme respekt for de andres som vi venter av dem, skapes en sann religiøs enhet - ikke gjennom reduksjon, men tvert imot gjennom horisontutvidelse.  Kritikere har pekt på at begge teorier er utpreget vestlige konstruksjoner, og at det er selvmotsigende å gå til samtale med andre trostradisjoner med en forutfattet teori om hva samtalen skal føre til.  Det er mulig å klemme en annen i hjel av lutter kjærlighet, og det er slett ikke sagt at moderne norderlandsk relativisme gir sydlendingen følelsen av å bli forstått og respektert.  Det er paradoksalt med en toleranse som drukner samtalepartneren i velvilje og det før han selv har fatt sjansen til å komme til orde. I ekte livssynsdialog må det være maktpåliggende å snakke åpent og lytte fordomsfritt uten noen bastant forhånds-idé om hva det skal komme ut av samtalen.
Religionens tid er forbi - kan kirken presentere evangeliet slik at Kristus blir også de religionsløses herre?  Slik var det Bonhoeffer spurte for henimot et halvt hundre år siden. I mellomtiden har begivenhetene selv snudd hans spørsmål forunderlig på hodet.  Religion i talløse og utrolige varianter blomstrer som snautt noen gang siden apostlene trasket ut i Romerrikets mange-duftende religionsjungel. Kirken, derimot, har tapt terreng, og Kristus kan saktens regne med forståelsesfull overbærenhet, men herredømme - ? Ville det ikke fange inn tidens puls på en helt annen måte å dekretere: Religionenes tidsalder er over oss - hvordan kan kirke og kristendom få reddet stumpene via tilpassing, innpassing, avpassing til de spilleregler som gjelder på tidens internasjonale religionsbørs?

DAGENS VERDEN: RELIGIØST MANGFOLD

"Religion" i dagens verden - ja, det er jo noe atskillig mye mer enn de såkalte verdensreligioner.  Skjønt i dagens verden skal vi ikke lukke øynene for at også disse er kommet på offensiven.  Det er ikke bare kristendommen som driver verdensmisjon.  At islam, buddhisme, hinduisme viser økt selvfølelse og kan peke på stigende interesse også i Vestens land og riker, henger ikke bare - kan hende ikke engang først og fremst - sammen med den nye åpenhet for "religion" i vestlig teologi og åndsliv i det hele.  Det er samtidig en refleks av et nytt politisk verdensbilde: slutt på Vestens (= kristenhetens) dominans og prestisje, "den tredje verden" har rett og plikt til å hevde sin egen åndelige egenart.
Religion er samtidig en rekke "nyreligiøse" bevegelser, de aller fleste med plass for (og til dels høylytt markedsføring av) bibelske bruddstykker.  Før midten av 1900-tallet hadde vi fatt karakteristiske bevegelser som mormoner ("Siste dagers hellige"), Jehovas Vitner (Selskapet Vakttårnet), Christian Science, antroposofi, spiritisme.  De som senere er kommet til, har kapret seg en ikke mindre oppsiktsvekkende plass i mediebildet, slik som Den forente familie (Unification Church, "Moonies"), scientologi (dianetikk), Hare Krishna, Children of God og sist - men ikke minst - det organisasjonsmessig relativt uoversiktlige fenomenet "New Age".  Den som er en smule bevandret uti religionshistorien, vil ha et levende inntrykk av hvorledes de nye bevegelsene tar opp i seg århundre-, for ikke å si årtusen-, gamle impulser.  Disse sentrerer gjerne om én av to markerte poler.  Den religiøse utvorteshet forutsetter at det guddommelige kan tenkes forholdsvis smertefritt på lass i fornuftens og sansenes verden, og utmyntes i konkrete leveregler som sikrer mennesket i dets forhold til Gud.  Den religiøse innvorteshet oppfatter det guddommelige som ren grenseløshet, mystisk anelse, kontaktopplevelse i kontemplasjonens fredlyste rom.
Det ville føre for langt å påvise hvorledes dagens religiøse alternativer innordner seg i de historiske skjemaer som her er antydet.  La det bare være bemerket at motefenomenet "New Age" representerer en mektig underjordisk strøm som ikke sjelden har dukket opp i vesterlandsk historie, med kilde den innflytelsesrike gnostisisme omkring begynnelsen av vår tidsregning, den unge kirkes første virkelig åndsmektige utfordrer.  Antroposofi, Christian Science og spiritisme i nyere tid er markerte representanter for den samme tradisjon - religiøs "innvorteshet": Ytre historiske begivenheter har verdi bare som speilbilde av tidløse, "åndelige" realiteter.  Det vesentlige er det som utspiller seg i vårt eget sinn og eventuelt i stjernene.  Jesus fra Nasaret blir det kan hende aller mest talende eksempel på et altoverstrålende åndelig prinsipp, og oppleves dermed som en uforlignelig impuls.  Men den samme åndsmakten skal også til ulike tider og steder ha ytret seg uavhengig av begivenhetene i Det hellige land for nittenhundreognoen år siden.
For den som har opplevd å bli overveldet av apostelordet: "jeg vil ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet" (i.  Kor 2,2), er det store spørsmål som må stilles til all religiøsitet: Hvordan kan det unngås at en fundamental oppmerksomhets-konsentrasjon om opplevelse, følelse, anelse, en religiøsitet inderlig forelsket i sitt eget speilbilde, kommer til å bytte ut gudstro med en slags utvidet menneskelig selvbevissthet?  Er det mulig på religiøsitetens egne premisser å vinne ut over en holdning fastlåst i beundring av dette sitt eget speilbilde?  Enten denne beundringen nå tar preg av ordløs ærefrykt for tilværelsens svimlende dybder et sted der inne i meg, eller den forenkler seg til en sjelens søndagskos med eget åndelig velvære ... Jeg tror på meg og mitt som åndens ubegrensede oppkomme ... Østens store religioner smiler avslappet til en slik menneskelig selvbekreftelse: Religion på jegets premisser.  Men Bibelens grunnorientering er ikke Jeg, den er Jeg-Du.  Mennesket skapt i en annen og størres bilde.  Men er religion på Du-ets premisser i det hele tatt mulig?  Er det råd at et menneske virkelig kan se sin Skaper i øynene?

DET STORE JA OG DET STORE NEI

Herved slutter jeg med å referere og går over til å resonnere en smule på egne (og - forutsetningsvis - kirkens) vegne.  Selv vokste jeg opp og lærte min første teologi i ny-ortodoksiens, det vil si religions-fiendskapets tidsalder.  Religion var menneskeverk og altså
avguderi.  Evangeliet - og det alene - er Guds gave.  For å si det med min ungdoms teologiske helt Anders Nygren: Den ene er Eros, menneskets oppadstrebende kjærlighet, i stadig tørst etter "det beste di sjel fekk nå"; den andre er Agape, Guds nedadstigende kjærlighet, en gavmildhet som gir seg hen i omsorg for den totalt tomhendte.  Tilbake til Paulus og Luther, som ikke drev noen fraternisering med føleri og med puslete behovstilfredsstillelse!  Ingen kunne gjenta dette med et sterkere overbevisningens ekko enn Per Lønning anno 1950.
På denne bakgrunnen var det en høyst forvirrende opplevelse for meg da "Gud-er-død-teologien" snaue to tiår senere tvang meg til å innse at en evangelietro som konsekvent fornekter "religionen" (i og utenfor kristendommen) som Skaper-gitt, vil ende i pur politikk og hverdagslighet.  At Jesus presenterer seg som Guds "Sønn" og utsending, sier meg jo ingenting dersom ordet "Gud" på forhånd ikke er noe annet enn et ukjent X. Det er jo egentlig en fantastisk ting at Bibelen overtar sin hedenske omverdens honnørord "Gud" (Det gamle testamente: det felles-semittiske "El", Det nye testamente: det hellenistiske "Theos") som sitt eget nøkkelord!  Dersom min ungdoms teologi hadde rett, skulle NT ikke ha sagt "Theos", men snarest "Neos" ( = den Nye).  Men ordet som brukes, er i høy grad det gamle, samtidig som det fylles med det innhold som gjør alle ting nye!
To ting står dermed ugjendrivelig klare: Kristen tro kan ikke nøye seg med noe restløst ja til religionen.  Og: Religion er et navn på det tomrom som må fylles for at mennesket skal komme til å fungere som menneske, Kristen tro kan ikke nøye seg med noe restløst Nei til religionen.  Den må si ja til religionen som et fundamentalt livsbehov, og dermed til all redelig bestrebelse på å bekrefte og å realisere dette behovet.  En muslim som regelmessig søker til moskeen, er i pakt med Skaperens plan på en helt annen måte enn en kristen som går i stor bue utenom kirken.

En buddhist i meditasjon foran Buddhas bilde er nærmere sin bestemmelse som menneske enn en nabo - i utgangspunktet buddhist eller kristen eller hva-som-helst - som rett og slett har gitt seg forbrukerkulturens effektivitetsjag i vold.  Samtidig må kristen tro si Nei til religionen når den blir det siste og avgjørende ord.  Et spørsmål kan ikke bli sitt eget svar uten å stilles på hodet.  Forstått som siste ord blir religion til menneskelig selvforløsning, uforenbar med troen på frelsen som ren gave og dermed på nådens store engangsunder: Jesus Kristus.  Dette gjelder ikke bare verdens store flora av ikke-kristne religioner, men også det man kunne kalle "filosofisk religion" (inklusive "vanlige mennesker" med et "religiøst livssyn" uten rotfeste i noen bestemt menighet).  Og det gjelder oss kristne i den utstrekning vi fokuserer vår egen religiøse opptreden, vår kristendom som en foreliggende størrelse i seg selv, løsrevet fra Guds rene, uforfalskede nåde i Jesus Kristus.  Min kristendom har som sådan så visst ikke kvaliteter som kan utkonkurrere andre menneskers sikkert like redelige overbevisnings-utfoldelse.  Kristendommen gir ikke sine tilhengere noe fortrinn fremfor dyrkere av andre religioner.  Deres eneste og avgjørende fortrinn består i noe de ikke har: den Frelser som vi bare kan forholde oss til som tomhendte syndere.
Mennesket er religiøst, fordi det er skapt i Guds bilde.  Av Gud og til Gud.  Det er skapt med en horisont uten grenser.  For å fungere som homo sapiens, det tenkende menneske, må det holde sine erkjennelser sammen i en altomspennende helhet som gir mening til tilværelsen og til de tusentalls enkeltvalg som avgjør vår innordning i den.  Samtidig er det klart at nettopp det grenseløse er det vi minst av alt makter å r
tviholde på.  Det er grensesprengende på en måte som opphever alt ... Tanken på en guddom, en virkelighet bak, under, i, over all virkelighet far alle etablerte forestillinger til å revne.  Slikt mestrer ikke en tanke som skal hente alt sitt byggemateriale fra sansenes, og dermed fra
begrensningens, verden.  Anelsen om en allmakt, en makt med mulighet til å oppheve all annen makt, får ethvert tankefundament til å vakle.  Intet regnestykke holder stikk, ingen prognose er sikker.  Allmakten kan jo når som helst fastsette noe annet.  Det vil si at ikke bare er den ytterste virkelighet, den som betinger all annen virkelighet, umulig å forestille seg.  Det vil også si at den gjør alle våre øvrige forestillinger uvisse.  Virkeligheten vakler og vi med den.  Hvordan komme ut av en slik hodepine?
Mystikkens utvei er kjent fra middelalderen av - ja i virkeligheten helt fra den klassiske oldtid.  La alle ord fare, senk deg ned i den store stillheten, slik og slik og slik blir du ett med tilværelsens urgrunn!  I nyere filosofi kan dette beskrives svært så raffinert.  Eksistensfilosofen Karl Jaspers anklager på 1960-tallet teologien, til og med avmytologiseringens store talsmann Rudolf Bultmann, for å forråde Guds guddommelighet. 1 henhold til Jaspers er alt vi kan utsi om Gud, chiffres, henvisninger til det som overgår alt som heter ord.  Senere på 1970-tallet beveget Wilhelm Weischedel seg i lignende baner i to-binds-verket "Die Religion der Philosophen".  Han taler om Gud som det ubestembare "Vonwoher unseres Umgetriebenseins". (Vanskelig å gjengi treffende, et forsøk: "Det faste punkt som bestemmer vår rund-drift.) Ethvert forsøk på å gi guddommen navn og ansikt forkastes: Å gjøre den grenseløse til noe mindre enn grenseløs er egentlig bespottelse.  Eksistensteologien forsøkte å si noe lignende, men mindre firkantet, da den advarte mot enhver "Vergegenständigung Gottes" ("å gjøre Gud til et forestillbart noe").  Teologien parerer med å spørre filosofene hvilken hensikt det har for dette vårt menneskeliv å forholde oss til et grenseløshetens alt-og-ingenting som ikke kan inspirere til tro, ikke til glede, ikke til kjærlighet, bare til en anelsesfylt beven for alle tings tilsynelatende ugjennomtrengelige ur-mysterium.

"KLASSISKE" LØSNINGSMODELLER

Denne innvendingen rammer ikke bare tenkere fra vår egen tid, men i like høy grad filosofiens to gamle, "klassiske", gudsmodeller.  Gud som den første årsak bak virkelighetens endeløse prosess (deisme), og Gud som selve verdensaltet opplevd i tilbedende ærefrykt (panteisme).  Den ene fører til rasjonalistisk fremskrittstro, identifisering av sakralt og verdslig med masser av jordisk geskjeftighet.  Den andre til mystisk kontemplasjon og tidløse verdier, holdninger som for øvrig ligger nær opp til de store østerlandske religioner.  Ingen av dem leder til det ansikt-til-ansiktmøte med Skaperen som Bibelen fra første til siste blad legger opp til med budskapet om mennesket som "skapt i Guds bilde" og satt til gartner i Guds hage.  Men kan denne Bibelens barnlig-enkle tilnærming fastholdes uten vold på dimensjonen over (og under) alle dimensjoner: grenseløshet i tid og rom, allmakt, allviten, ufattbarhet?  Blant kirkens "fedre" for 1700 år siden var det vanlig å operere med distinksjonen mellom Guds "apophasia" (gresk: u-utsigelighet) og hans "kataphasia" (utsigelighet).  Gud, slik han er i seg selv, forut for og uavhengig av alt og alle, lar seg ikke tenke eller tilrettelegge i ord - Gud, slik han selv har valgt å gi seg til kjenne, indirekte og stykkevis i sitt skaperverk, klart og endegyldig gjennom Jesus Kristus, møter vi ansikt til ansikt, lytter til, snakker med ... Den Gud ingen dødelig har hånd over, velger, fritt og suverent, å gi seg i våre hender.  Gud er vår, ikke fordi vi måtte mestre ham, men fordi han av seg selv vil det slik. 1 kraft av Guds nåde kan vi det som vi av oss selv ikke kan: forholde oss til Gud snakke om ham (og til ham), leve med ham.
Senmiddelalderens kristne tenkning snakket tilsvarende om Gud som utilgjengelig i sin "potestas absoluta" (absolutte makt): Den allmektige Gud kan ikke noe menneske ane uten at alt svimler og enhver meningsfylt verden bryter sammen for oss.  Men Gud er tilgjengelig i sin "potestas ordinata," (selvbegrensede makt): Gud binder seg ved lover han har satt for sitt skaperverk og gjennom løfter han gir i sitt Ord.  Hans trofasthet, og bare den, forplikter ham.  Menneskelige tanker, regnestykker og krav kan derimot ikke forplikte ham.  Tilsvarende dette gis det én "theologia negativa", som gjør det klart at mennesket ikke makter å erkjenne Gud, og én "theologia positiva", som oppdager det grunnlag Gud har lagt og som alene gjør det mulig for oss å kjenne ham.  På tilsvarende måte snakket Martin Luther om "den skjulte Gud" og "den åpenbare" (Deus abscoditus / Deus revelatus).  Så lenge det er tale om vårt strev for å erkjenne guddommen, er Gud skjult: Vi aner nok den altoverskyggende som gjør krav på oss og på hele tilværelsen, men vi kommer verken på synsvidde eller på talefot med denne knusende allhersker; vi når bare til en avgrunn vi ikke kan redde oss over eller utenom ... Med Jesus Kristus blir alt annerledes.
Egentlig har disse "klassiske" posisjonene fra kirkens historie sett det som nyere teologi jevnt over har oversett, så vel i sin religions-begeistrede som i sin religions-foraktende variant.  De har oppfattet hvorledes religion og evangelium på en gang hører sammen og tørner sammen.  Dette lyder paradoksalt, men det er ingen meningstom selvmotsigelse.  Religionen blir stående som det store spørsmålstegn, som en stadig spore til å lete, til å erkjenne sin egen begrensning og sin dype avhengighet av det ukjente som ligger utenfor våre grenser, men som omslutter oss fra alle kanter.  Evangeliet kommer som det store svar: et gavmildhetens under som ikke er til å forstå, men som forvandler hele vår tilværelse til jublende forståelse: "For så høyt har Gud elsket verden ..., " (Joh 3,16).

TROEN - OG SANNHETSSØKERENS DILEMMA

I en offentlig diskusjon for diverse år siden var det en av landets kjente menn som sa til
meg: "Forskjellen på deg, Lønning, og meg er at du er en troende, en som mener at han har funnet den endegyldige sannhet, mens jeg som tviler stadig er på leting etter sannheten, jeg våger ikke å si at jeg har funnet ... " Til dette var å bemerke at en troende (kristen) ikke mener å sitte inne med og å forpakte sannheten.  Han bar ikke funnet, han er funnet.  Han lever hele tiden i en virkelighet som overstiger fatte- og handleevne, en uoverskuelighetens rikdom som byr på skatter for alltid ny utforsking.  Den derimot som ser seg tilfreds med ikke å finne og svært så gjerne soler seg i sin egen søken, er egentlig den som slår seg til ro med selververvet løsøre.  Det er vesentlig å holde fast at mennesket ikke rett og slett beveger seg fra ett stadium til et annet på en slik måte at det legger utgangspunktet - vår store uvitenhet om den guddommelige hemmelighet - bak seg i glemsel. I selve troens visshet er forferdelsens store uvisshet alltid tilbake som klangbunn.  Bare slik står det fast at gudsfellesskap og gudskjennskap er ren gave.  Hvor er takknemligheten over Guds hjelp der hvor egen hjelpeløshet er tilbakelagt for 20 år siden?
Den kristnes forhold til religion og religiøsitet, ny eller gammel, kan dermed kort beskrives slik: Religion, menneskets fundamentale behov for helhet, mening, hengivelse, er medskapt og dermed felles-menneskelig.  Men - notabene - som et spørsmål, ikke et svar, et behov, ikke en oppfyllelse.  En tom beholder må fylles.  Det hjelper lite med vann om ikke beholderen er der til å ta imot.  Men beholderen må være av et stoff som ikke oppløses og blander seg i vannet!  Det kristne gudsforhold lever ikke av noe oppkomme i eget bryst.  Det lever av stadig ny tilførsel og stadig fornyet mottakelighet. Evangeliet, budskapet om det utrolige (det går jo helt på tvers av all min menneskelige rimelighets-regning) må, som det vidunderlige det er, høres på ny og på ny, og mottas i en fortrolighetens samtale med Gud som åpner for alltid større åpenhet.  Og hele mitt jeg, min verden og min hverdag, må engasjeres gjennom sakramentene dåp og nattverd, der hele vår jordiske legemlighet blir favnet inn av tilværelsesmysteriet: Gud - alters Skaper, livets Kilde, vår Frelser.  Troen lever i - lever av - gudstjeneste, et stadig voksende fellesskap med Gud og med alle dem som er i ferd med å åpne seg for det samme under.
Hvordan forholder så denne tro seg til det "religiøse" menneske som ikke deler den?  Et raskt overblikk vil fange inn flere kategorier: l) tilhengere av andre verdensreligioner enn kristendommen, 2) tilhengere av nyere religiøse bevegelser, gjerne med impulser fra kristendommen og de eldre religioner, 3) mennesker som ser kristendommen som sitt samlende livsgrunnlag og søker impulser i denne, men som er tilbakeholdne med trosbekjennelse og aktiv kirkedeltakelse, 4) mennesker som bevisst søker åndelig liv og fordypelse, men som avslår hjelp fra noen bestemt religion eller bevegelse, 5) mennesker som står i erklært motsetning til alt de oppfatter som ,religion", men som faktisk vitende eller uvitende - i høy grad lar sine handlinger bestemme av forpliktende verdier og av et "oversanselig" meningsunivers.
Ved et første øyekast er det uensartetheten mellom (og til dels innenfor) disse grupperingene som slår oss.  Har det overhodet mening å samle likt og ulikt under en felles paraply og kalle denne for "religion"/religiøsitet?
Jeg kan her nøye meg med å vise til det som alt er sagt om ordet religion og om grenseløsheten som den horisont vi alle deler: Som "skapt i Guds bilde" har vi det vi kunne kalle "spørsmålet bak alle spørsmål" felles.  Men av dette følger en felles uro, ikke et felles ståsted.  Og uroen kan døyves på måter som troen rett og slett må avsløre som flukt og som underslag.
At evangeliet forholder seg til religionen som svar til spørsmål, er allikevel en ufullstendig beskrivelse. I praksis går det nemlig meget godt an å spørre slik at svareren, skjult eller åpenlyst, blir ført i bånd av spørreren.  Spørsmålet inneholder en skjult påstand, det låser fast en interesseretning, sier noe om viktig og uvesentlig.  Ofte forutsetter klargjøring at vi starter med å sette spørsmålstegn ved selve spørsmålet: Spørrerens interesseretning er ikke selvsagt på den måte som han selv gjerne foregir.
Der det religiøse spørsmål etter allmening blir forstått ganske enkelt som et spørsmål etter det eller det håndgripelige enkeltgode: "lykke" i en eller annen håndfast form svulmer opp og blir total-horisont skjer det en forvanskning.  Avgudsdyrkelse.  En del blir helhet, og alt innsiktes etter den.  Menneskehjertet er skapt til en grenseløs kjærlighet, sier Pascal, og gir det kjærligheten til Gud på båten, vil tomrommet automatisk fylles av egenkjærligheten, så denne blir grenseløs. jeg blir min egen avgud.  Når jeg total-forelsker meg i en eller annen avgrenset gjenstand, begivenhet, interesse, viser dette bare at den omfattende gudskjærlighet som skulle stille alt på plass, er blitt erstattet av egenkjærligheten som organiserende prinsipp.
Rivaliserende livssynsmessige retninger må forstås som ulike svar på menneskets grunnspørsmål.  Men svaret starter allerede i måten spørsmålet blir stavet ut på. jeg kommer ikke i gang med å lete så lenge ikke bena er i bevegelse i en eller annen retning.  For å søke må jeg se for meg hva jeg søker, og jeg må ha en arbeidstese, en formodning å styre etter, med hensyn til hvor jeg kan finne det.
Vesentlig er det at spørsmålet etter det grensesprengende ikke far størkne til i en selvmotsigelse: jeg har fatt tak i det jeg er på jakt etter, har gjerdet det inn som etter sitt vesen ikke kan inngjerdes.  For å forholde meg til det grenseløse må jeg innse egen begrensning, og ta konsekvensen av dette; innse min hjelpeløshet og dermed min avhengighet av en hjelp som går ut over egen yteevne.  Jeg er avhengig av en gave.  Og dermed: avhengig av en Giver.

TO AVSPORINGER

Med en rask klassifisering kan vi si at religiøse forestillingsformer strekker seg over et spekter fra fetisjisme til animisme.  Med fetisjisme mener vi tro på guddommelig nærvær i hellige gjenstander (naturfenomener, begivenheter, regelverk, tidspunkter, personer).  Det er ofte blitt snakket om "hedninger som tilber stokk og stein".  Dette er nok en altfor enkel beskrivelse: Det som tilbes, er ikke stokken eller steinen, det er selve all-kraften som gir seg til kjenne i dem, og som vi bare kan komme "på talefot" med i sansbare manifestasjoner.  Animisme står motsvarende for ånds-tr "det guddommelige" usynlig nærværende i menneskets og i all-naturens "indre rom".  Tilsvarende gis det to helt motsatte gudstjeneste-orienteringer: én som fremhever bestemte ytre seremonier, dvs. regler for felles offentlig gudsdyrkelse, og én som henviser til enkeltmanns-kontemplasjon og fordypelse.  Den ene tenderer mot utvorteshet med helt iøynefallende avgudsdyrkelse, den andre mot en jeg-utviding som best kan karakteriseres som selv-forgudelse.  Også innenfor ikke-kristne religioner ser vi eksempler på at den ene eller den andre faren blir erkjent og bevisst motarbeidet.  Dette synes imidlertid i ubetydelig grad å være tilfelle med de nye markeds-religioner, som gjerne har en uttalt slagside i den ene retningen eller den andre.  Et fenomen som New Age har for eksempel en klart animistisk grunnorientering.
Vi står for øvrig her ved alminnelige tendenser som vi kan registrere i kristendommen som overalt i religionenes verden.  Ytringer og uttrykksmidler er jo noe den kristne kirke deler med all religion: hellige tekster, bønner, renselsesseremonier, fellesskapsmåltider, høytider og helligdommer.  Det er selve general-nøkkelen, synet som gir samlende mening til det hele, som er en annen.  Kristen bønn skiller seg fra all annen bønn ved at den skjer "i Jesu navn": i tillit til Jesu ord og støttet til Jesu fortjeneste.  Det samme gjelder om kristen gudstjeneste i det hele: Sin innerste mening henter den i Jesu frelsergjerning.  Uten den ville hovedsaken være borte.  Innen kristenheten finner vi en "fetlsjistisk" tendens som knytter det guddommelige til det håndfaste: rett lære, rett ritual, rett kirkeordning - den har så vel sin "høykirkelige" som sin "lavkirkelige" variant.  Og vi finner en "animistisk" tendens som avviser "det utvortes" til fordel for "det åndelige": meditasjon, karismatikk, opplevelse av en ordløs uendelighet.
Det må være klart at en bibelreflektert kristendom bevisst må styre unna, og styre mellom, de to grøfter. I den animistiske trend ser den samtidig et legitimt Nei til ethvert forsøk på å gjøre Gud til et gripbart objekt for tanke, vilje, forskriftsmessig utfoldelse. I den fetisjistiske ser den en erkjennelse av at mennesket trenger enkel, jordisk håndgripelighet for å oppleve det mer-enn-jordiske.  Vis-å-vis animismen må den imidlertid insistere på to ting: Gud er ikke noe ubestemmelig verdensalt med ekko i vårt eget indre, men et levende Du som roper oss til møte ansikt til ansikt.  Og: Gud den grenseløse lar seg oppleve som vår Gud i kraft av et enestående gavmildhetens under - han begrenser seg selv, "fornedrer" seg, for å møte oss på våre og verdens vilkår.  Vis-å-vis fetisjismen er de motsvarende avgrensninger disse: Gud i seg selv er ikke en størrelse vi kan gripe eller begripe, men den Altoverskridende.  Og: Når Gud gir seg i våre hender, er det ikke som et "noe" vi kan eie og kontrollere slik at vi dermed kan hevde oss vis-å-vis dem som måtte fatte og oppfatte annerledes.  Ned med animistisk spiritualisme (åndsberuselse), ned med fetisjistisk fundamentalisme! I og utenfor kristenheten!

Og herfra løper refleksjonen videre ...

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer