Du er her

Poul Hansen Egede – en grønlandsforsker i 1700-tallet

Forfatter(e): 
Jan Andersen
Utgivelsesår: 
2007
ISBN: 
9788773077931

Anmeldt av Kristin Norseth

Grønlandsmisjonæren Hans Egede (1686-1758) er av prof. em. Ottar Brox betegnet som ”Nordens, ja, kanskje verdens første sosialantropolog”. (Vårt Land 12. sept. 2008.) Påstanden kan i høyeste grad diskuteres. Men, kan Hans Egede betraktes som en ”forskerpioner”, gjelder det ikke mindre hans sønn Poul Hansen Egede (1708/09-1789). I norske sammenhenger har faren fått noe nær heltestatus, sønnen vet vi knapt noe om. Den danske vitenskapshistoriker Jan Andersen slår da også fast: Poul Egede er oversett i vitenskapshistorisk sammenheng. Det har han sørget for å bøte på med sin bok om grønlandsforskeren Poul Hansen Egede.

Sammen med sine foreldre og søsken kom Poul Egede til Grønland i 1721, 12 år gammel. I 1728 dro han til København for å studere teologi. Etter teologisk embetseksamen fulgte han i sin fars fotspor. Utsendt av Misjonskollegiet virket han som misjonær på Grønland fra 1734 til han i 1740 bosatte seg i Danmark for godt. Som misjonær drev han en eksemplarisk innsamling, bearbeiding og rapportering av kunnskap om grønlandsk kultur i vid forstand og språk. Dette var religiøst motivert. Hensikten var å gi grønlenderne Bibelen på deres eget morsmål, som ikke forelå som skriftspråk. Det var først tilbake i Danmark at Poul Egede ble den systematiserende, teoretiserende og kommuniserende forsker, som bearbeidet resultatene av den unge Poul Egedes misjonærvirksomhet. I 1750 utga han den første grønlandske ordbok, i 1760 kom den første grønlandske grammatikk. Da hadde han allerede oversatt deler av Bibelen (NT) til grønlandsk. Gjennom sine botaniske samlinger har han også gitt et vesentlig bidrag til kartleggingen av Grønlands flora. I 1761 ble han utnevnt til professor i ”naturteologi” ved Universitetet i København. Hans viktigste oppgave ble likevel å undervise de teologiske studentene ved Det grønlandske seminar, opprettet i 1737 av hans far og Misjonskollegiet, i grønlandsk språk. I 1785 ble han opptatt som fullverdig medlem av Det kgl. norske Vitenskapernes Selskap og oppnådde en anerkjennelse som faren aldri fikk.  Jan Andersens bok er ingen tradisjonell misjonærbiografi, men en vitenskapshistorisk og biografisk orientert introduksjon til misjonæren Poul Hansen Egede og hans forskningsverk. De første kapitlene reiser teoretiske problemstillinger om forholdet mellom religion, misjon og vitenskap og drøfter forståelsen av begrepene vitenskap og forskning. Egedes forskningsmessige innsats skal vurderes bredt og i sin historiske kontekst. Det siste glipper likevel tidvis for forfatteren, ikke minst når han beskriver Egedes forskning ut fra moderne terminologi og kategorier.
De innledende kapitlene følges av et kapittel om Egedes liv og virke som misjonær. Deretter følger sju kapitler om hans forskningsinnsats, som presenteres tematisk i form av mer overgripende innledninger og utvalgte utdrag av Egedes egne narrativer fra 1700-tallet. Nettopp dette grepet gjør boken til fascinerende lesning. Vi møter ikke bare en tolkning av Egede, men får møte ham i hans egne tekster og refleksjoner. Dermed settes leseren også i noen grad i stand til å stille kritiske spørsmål til Andersens vinklinger og tolkninger. Nest siste kapittel dreier seg om Egede som student ved Universitetet i København. Det siste er viet det grønlandske seminarium, der Egede virket som forsker og lærer. Men avslutningen blir hengende i luften. Boken hadde tjent på et tydeligere punktum i form av en oppsummering eller avsluttende drøfting.
At det grønlandske seminar ikke behandles tidligere i boken, kan forsvares ut fra et diakront perspektiv. Mer problematisk er det at forfatteren ikke har innarbeidet stoffet om Egedes teologistudium tidligere i boken. Dette har i høyeste grad med på legge forutsetningene for hans virke ikke bare som misjonær, men også som forsker. Det hadde gjort lesningen av kapitlene om hans forskningsinnsats mer fruktbar. Dessuten hadde det åpnet for en mer presis og nyansert belysning av forholdet mellom pietisme og opplysning. De to bevegelene kan ikke skilles så sterkt fra hverandre som det gjøres i fremstillingen. Det er upresist å beskrive Egede som ”religiøs rasjonalist” og hans virksomhet som et ”rasjonalistisk prosjekt”. Kirkehistorisk er ”rasjonalisme” forbundet med den radikale opplysning og Gud-dyd-udødelighet-teologien. Egede kan knapt sies å være en representant for denne retningen. Som pietistisk teolog var han påvirket av opplysningen og hadde derfor rasjonelle forklaringer på grønlendernes ”avguderi”. Den folkelige opplysning han bedrev, hadde en religiøs og kirkelig funksjon.
Forfatteren påpeker innflytelsen på teologistudiet fra den pietistiske høyborg i Halle. Likevel skorter det på innsikt i 1700-tallets dansk-norske pietisme og forståelse for den pietistisk motiverte misjonsstrategi. Dette slår blant annet gjennom i omtalen av forholdet mellom misjon, politikk og handel. Den absoluttistiske konfesjonskonge var rettslig forpliktet på og hadde ansvar for sine undersåtters religiøse liv. Derfor blir det for smalt å tolke misjon som et politisk virkemiddel.
Boken er først og fremst et bidrag til forskningshistorien på Grønland. Den er interessant og også viktig fra et kirke- og misjonshistorisk ståsted, innvendingene til tross. Den dokumenterer at og hvordan misjonsvirksomhet og systematisk forskning har gått hånd i hånd fra den aller tidligste fase av protestantisk misjonsvirksomhet. Som forskermisjonær er Poul Hansen Egede ikke et unikum, men en tidlig representant for en bred strømning.

Bokmeldingen er trykket i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap, 63, s. 58-60.

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer